Mindful dating

Bilderesultat for mindful

«Mindfulness», eller oppmerksom tilstedeværelse, har jo blitt en slags greie man skal ha med seg i alle sammenhenger. Det er tatt inn i terapirommet, i bedrifter, i diverse treningssentere og gud-vet-hva… Kanskje er det ingen overraskelse at man også ser på dette i datingsammenheng…

La oss først ta definisjonen på mindfulness i denne sammenhengen: «Mindfulness involves non-judgemental awareness of the present moment, without becoming consumed by difficult thoughts, emotions or experiences, but also without engaging in efforts to avoid or suppress difficult experiences.» 

Det er altså noe med å klare å være tilstede her og nå uten å verken distansere seg eller bli oppslukt av det som skjer mellom en selv og den man er med (satt i kontekst med dating): «Jeg er her og flyter med deg, og faller ikke ut ene eller andre veien». Det er egentlig mye det vi har som grunnholdning som psykoterapeuter (pro tip: date en god terapeut).

Studien jeg tar utgangspunkt i her, er fra 2015 fra Janz og kolleger. De satte opp en speed-dating situasjon med 91 studenter (44 menn, 47 kvinner) og alle fikk et ganske omfattende spørreskjema for å kartlegge hvor generelt oppmerksomt tilstede de var i sine liv. I tillegg ble alle bedømt med tanke på hvor attraktive de var i forkant av studien (av nøytrale dommere).

Så bar det altså ut på speed-dating hvor deltagerne fikk tre minutter sammen før de roterte til neste deltager. I etterkant ga folk et svar på hvor interesserte de eventuelt var i de andre med et skjema som kartla ting som «hvor sexy synes du den andre var?», «hvor lyst har du til å møte hen igjen?» og lignende…

Det første som viste seg, var at hvor fysisk tiltrekkende den andre var hadde mye mer å si for menn enn for kvinner (akkurat denne studien påviste ingen effekt av mannens utseende). Dette er noe som går igjen i mange studier: kvinner ser etter «mer»; gutta kan være litt mer oppslukt av trynefaktor.

Hva gjelder det oppmerksomme nærværet, så var det også da noe som påvirket kvinner, men ikke menn. Det vil i praksis si at jo mer mindful mannen er, jo mer tiltrekkende finner kvinnen han – men ikke omvendt.

Diskusjon

Jeg tror det første jeg vil si, er at dette er snakk om grader her – man er ikke «tilstede eller ikke». Det oppmerksomme nærværet er heller ikke en ekstremt stor faktor, men kan ha en del å si om mannen er veldig tilstede. For statistikk-hodene der ute er det slik at ett standardavvik økning i mannens mindfulness økte interessen fra kvinnen med 0.12 standardavvik. For de som ikke er så hypp på å regne ut ting, så betyr det bare at «det har litt å si» – kanskje nok til å vippe dama over kanten om andre ting også stemmer.

For å så bringe dette over i det virkelige liv og hvordan man kan bruke det, så handler det om å klare å lytte skikkelig, vise interesse og ikke bli sittende inne i sitt eget hode. De fleste vet hvordan det blir når noen bare kjører sin egen agenda (aka bable i vei om egne ting) eller tenker på hva hen skal si istedenfor å være tilstede i samtalen. Det er også laget nok av rare datingprogrammer som illustrerer dette… noen ganger ser det jo ikke ut som de er i samme samtalen engang.

Til slutt: statistisk sett er det en tendens til at oppmerksomt nærvær kan ha noe å si for menns tiltrekning også. Det kan være at denne studien simpelthen hadde trengt litt flere deltagere for å påvise dette. Som vi alltid sier i sånne tilfeller: mer forskning trengs.

Referanser

Baer, R. A., Smith, G. T., Hopkins, J., Krietemeyer, J., & Toney, L. (2006). Using selfreport assessment methods to explore facets of mindfulness. Assessment, 13, 27- 45.

Janz, Pepping, & Halford. (2015). Individual differences in dispositional mindfulness and initial romantic attraction: A speed dating experiment. Personality and Individual Differences, 82, 14-19.

Lewandowski, G., & Aron, A. (2004). DISTINGUISHING AROUSAL FROM NOVELTY AND CHALLENGE IN INITIAL ROMANTIC ATTRACTION BETWEEN STRANGERS. Social Behavior and Personality, 32(4), 361-372.

«Out of my league»: å date de som ser bedre ut

Det er på en måte bakt ganske grundig inn i språket vårt dette med å bedømme andre og oss selv i sjekkemarkedet. Det kan hende det kommer fra amerikanske filmer hvor det hele tiden nevnes at «(s)he’s a ten» eller «(s)he’s way out my league». Ofte involverer også filmen nettopp en slags moral av typen «den ene var egentlig mye mer attraktiv enn den andre, men de fant til slutt ut at det var det indre som teller» – med kroneksempelet kanskje vist i Shallow Hal.

Men hvordan ligger dette an i det virkelige liv?

Vel, den opprinnelige hypotesen av Walster og kolleger fra 60-tallet heter matching-hypotesen og sier egentlig helt enkelt at vi velger potensielle partnere i vår egen liga for å maksimere sjansene for suksess. Det er liksom lettere for et lag i 3. divisjon å slå et i 3. eller lavere, enn å prøve seg på 1. divisjon (for å dra en vakker sportsmetafor).

Men så har Shaw og kolleger i 2011 gjort noen (dvs fire) studier for å se nærmere på om matching-hypotesen faktisk holder vann så godt som man tror. Så her kommer kort resultatene fra disse:

Studie 1: Her fikk man 182 studenter til å lage egne datingprofiler på nett og så se på potensielle profiler de kunne velge å date. Her skulle de bedømme både hvorvidt de var villige til å kontakte personen, og hvorvidt de forventet at det kom til å gå bra. Kort fortalt ville alle helst ha de mer attraktive profilene, men det var mer sannsynlig at de med høy oppfatning av seg selv faktisk gikk for det. Dette kobles også opp mot at de med positiv oppfatning av egen verdi faktisk regner med at dette kommer til å gå bra – altså forventning om resultat. Så her ser det i utgangspunktet ut til at matching-hypotesen fungerer ganske greit: likt for likt basert på selvoppfatning (selv om det skal sies at de med lav selvverdi ikke var entusiastiske rundt det å gå for noe i egen eller lavere liga). Grafen under viser grovt sett resultatene:

Studie 2:  Her var fokuset utelukkende på utseende (ikke oppfattet selvverd osv som i forrige). Man så på 60 kvinner og 60 menn på et datingnettsted, og fokuserte på hvem de valgte å kontakte av motsatt kjønn, samt hvorvidt de fikk interesse tilbake. Det første som viste seg at alle prøvde seg på de mest attraktive av motsatt kjønn – det var ingen sammenheng mellom eget utseende og utseendet til de de gikk for.

Derimot var det mye større sjanse for å få svar om man så bra ut selv. Eller, kort sagt: alle prøver seg på de peneste av begge kjønn, men de som ser bra ut selv får mye mer sannsynligvis svar. Som vist i grafen under:

Studie 3: Dette var en mye større studie enn de to foregående, med 1635 menn og 1439 kvinner. Vi er fortsatt i nettdatingens verden, og denne studien tok for seg selvverd og utseende som tidligere, men også en variabel de kaller popularitet. Dette er rett og slett hvor mange initierende (første kontakt) meldinger individet får via datingnettstedet. Det blir på en måte et mål for hvor generelt sosialt ettertraktet man er (og kan tenkes å være mer enn bare utseende, altså profiltekster, tilleggsinfo og whatnot).

I denne studien fant man da ut en hel del ting, som listet under:

  • Menn kontakter kvinner mye oftere enn motsatt (duh).
  • Individer med høyere selvverd snakker også mer positivt om den de ønsker å møte (altså mer «jeg vil gjerne ha…, og gleder meg til…» snarere enn «alle menn/kvinner suger, men om jeg må, så…»). Tanken er at man «ser seg selv på andre», og antar man at man selv er bra, så tenker man også slik om andre.
  • Den mer omfattende variabelen «popularitet» har en hel del å si for kvinner når de bedømmer menn. Dette kan ikke påvises å ha noe å si for menn.
  • Kvinner med lavt selvverd var villige til å kontakte mindre tiltalende menn.

Studie 4: Her så man rett og slett på logger fra datingnettstedet og samlet data fra over en million brukere. Fokuset var utelukkende på hvor populær, altså sosialt ettertraktet, man er og hvordan dette påvirker tiltrekning (samme definisjon på popularitet som i forrige studie). Som de sier i studien: «…popularity can be considered a more “complete” measure of social desirability in that it encompasses a person’s physical attractiveness and other aspects of desirability (e.g., having desirable traits) as reflected in their online profiles. «

Argumentet er altså at denne faktoren inkluderer det meste som er viktig i denne konteksten – et slags helhetsbilde (noe man selvsagt kan diskutere).

Det studien totalt sett viser, er at når det gjelder akkurat popularitet, så snakker folk gjerne med de som er i samme liga. De populære snakker med de populære og de upopulære med de upopulære.

Diskusjon

Dette er studier som bygger på hverandre, men som tar for seg en del forskjellige effekter. Det kan være litt rotete å skjønne helhetsbildet, men jeg skal prøve å oppsummere litt.

For det første: en god oppfatning av seg selv (selvverd) gjør at man tør å gå for mer tiltrekkende mennesker. Det viser seg også at dette er viktigere for kvinner, som kan ende med å ta til takke med mindre ettertraktede menn om de tenker dårlig om seg selv (dette gjelder ikke i samme grad menn, av en eller annen grunn). Samtidig er det slik at å gå for de attraktive ikke hjelper så mye om man ikke er attraktiv selv (man får ikke napp).

I tillegg er det veldig dumt å virke bitter og negativ til potensielle partnere (i eksempelvis profiltekst) siden dette er sannsynligvis symptomatisk for nettopp dårlig selvverd. Ikke et signal man vil sende. Samt at bitre Tinder-profiler er smertefulle å lese, sånn uansett.

Hva gjelder popularitet, så snakker man generelt med de i samme popularitets-liga, og at det har mest å si for kvinner. Det positive for menn er da at de kan kompensere litt for manglende utseende med andre faktorer (type «han er ikke den kjekkeste, men han virker utrolig kul!»). Dessverre er det ikke lignende effekter for kvinner når menn bedømmer.

Til slutt: dette er bare en studie innenfor online dating. Den er ganske solid gjennomført, men det er også slik at man på nett visker ut veldig mange faktorer som kan påvirke sjekkeprosessen. Det kommer selvsagt mye mer om dette senere 🙂 Og vi skal selvsagt senere komme til hva dette med å se bra ut egentlig er, for det er ganske komplekst.

Referanser

Shaw Taylor, L., Fiore, A., Mendelsohn, G., & Cheshire, C. (2011). “Out of My League”: A Real-World Test of the Matching Hypothesis. Personality and Social Psychology Bulletin, 37(7), 942-954.

Walster, E., Aronson, V., Abrahams, D., Rottman, L., & Katz, Daniel. (1966). Importance of physical attractiveness in dating behavior. Journal of Personality and Social Psychology, 4(5), 508-516.

Politikk og puling

Da var det på tide med den mest tabloide overskriften så langt på bloggen. Jeg er ikke helt sikker på om det er innafor, men i påvente av klager og skikkethetsvurderinger som psykolog… lar jeg det stå 🙂

I alle fall: overskriften er relevant for dagens tema. En studie av Hatemi, Crabtree og Mcdermott fra 2017 viser at politisk ståsted har en del å si for seksuell atferd. Det første som bør nevnes, og som stort sett alltid gjelder for politisk-psykologiske studier, er at man måler langs en akse fra konservativ til liberal. Dette oversettes ofte politisk som «fra høyre til venstre» hva gjelder partier. Men en liten nyansering man bør være obs på, er at det ikke er noen én-til-én relasjon der. Man kan tenke seg en erkekonservativ kommunist som stemmer Rødt, og da befinner seg helt til venstre, samtidig som hen holder samme grunninnstilling som en Spania-basert konservativ fra ytre høyre fløy.

Derfor: tenk grad av liberal/åpen holdning versus konservativ/lukket holdning i denne sammenheng. Det er ikke direkte overførbart til en høyre-venstre-tenkning. I tillegg er det viktig å huske at dette er en amerikansk studie, hvor skillet mellom demokrater og republikanere er litt mer åpenbart delt enn det norske parlamentariske system hvor ting kan bli litt mer utydelig hva gjelder liberalt/konservativt standpunkt (noen mener jo eksempelvis at AP er kommunister, enda de ligger såvidt til venstre for sentrum i liberal-konservativ akse).

Men… over til de faktiske funnene fra studien! Konkret ser vi at liberale:

  • er mer åpne for S&M
  • onanerer mer
  • er mer åpne for one-night-stands og annen «risikofylt» seksuell atferd (risikofylt i USA er noe liiitt annet enn her hjemme)
  • bruker mer sexleketøy
  • ligger med flere
  • har første samleie tidligere i livet

Når det gjelder den andre siden av saken, ser vi at konservative:

  • er mer orientert mot tradisjonelle sexstillinger (eksempelvis misjonær), og varierer mindre
  • er mer interessert i kyssing på munnen (underlig ting å måle, btw)
  • er generelt noe mer fornøyd med sitt sexliv (type generell tilfredshet)
  • har færre sexpartnere gjennom livet
  • har en senere seksuell debut
  • har sjeldnere sex med alkohol/rusmidler innabords
  • er mer hypp på å leke med pupper, bli tatt på nedentil og motta oralsex

Det er også generelt bekreftet at liberale er i større grad åpne for abort, pornografi, LGBT-rettigheter og lignende. Om man ser for seg typiske krangler i diverse sosiale medier, så er det kanskje ikke så vanskelig å se for seg hvordan dette ser ut og hva den typiske stereotypien for de to kategoriene er.

Diskusjon

For å ta det tekniske først: studien nevnt over hadde 1074 deltagere, alle over 18 år fra USA. Antallet er helt ok for en slik studie, men det er verdt å huske at spørsmål rundt seksualitet og politikk av denne typen kan være ganske preget av kultur (som når man snakker om hva man tenker er «risikofylt sex» eller hva som er liberalt/konservativt). Det er også en hel del nyanser involvert i artikkelen, så jeg anbefaler de som virkelig er interesserte å lese hele greia.

Det kan også virke som det er en viss forskjell her i en kvantitets- versus kvalitets- tenkning mellom liberale og konservative. Det er kanskje ikke så lett å alltid balansere dette med bredde og dybde i sex: om man har mange, så er det sannsynligvis lettere å prøve ut mye rart, men det er kanskje vanskeligere å virkelig finne ut hva man selv og den andre liker. Motsatt er det sannsynlig at de mer konservative havner i et mønster hvor begge får det de trenger og liker, men det er mindre motivasjon for å prøve noe nytt og variere med andre partnere. Så det er vel noe med å klare å få til nok variasjon til å holde det spennende, men også ha et blikk for hva som faktisk gjør det godt for hverandre (som blir litt vanskelig med ONS, eksempelvis).

Interessant nok viser det seg også i en annen studie av Klofstad, Mcdermott og Hatemi fra 2012 (jepp, samme gjengen gjorde begge studiene) at folk ikke egentlig velger partnere i noen stor grad ut ifra politisk standpunkt. Så det gjør jo at man kan gå på en liten smell om man selv er en real liberal hippie som vil ha det litt gøy og prøve den nye sexhusken, mens den man sjekker opp er litt mer en misjonær-og-bli-forlovet typen.

I lys av dette er det kanskje slettes ikke så dumt å ha en liten subtil innsjekk på liberal/konservativ holdning når man driver sjekking. Det kan sikkert la seg gjøre å casually lure inn et lite spørsmål om nasjonal sikkerhet, innvandringsholdninger, innovasjon, grønt skifte og denslags.

…eller man kan selvsagt sjekke seksuelle preferanser ved å spørre rett ut…

Bilderesultat for whatever floats your goat

Referanser

Hatemi, Crabtree, & Mcdermott. (2017). The relationship between sexual preferences and political orientations: Do positions in the bedroom affect positions in the ballot box? Personality and Individual Differences, 105, 318-325.

Klofstad, Mcdermott, & Hatemi. (2012). Do bedroom eyes wear political glasses? The role of politics in human mate attraction. Evolution and Human Behavior, 33(2), 100-108.

De Fem Store: Generelle personlighetstrekk og sex

Jau, da var det helg og endelig nok pusterom fra det småintense studiet mitt til å skrive noe 🙂

Dagens innlegg er litt mer om personlighet – nå relatert til sex. Jeg tror jeg starter enkelt med å repetere at personlighet er stabile sider ved mennesker – altså tendenser for hvordan vi tenker, føler og oppfører oss på tvers av situasjoner. Personlighet er sånn omtrent halvt om halvt skapt av gener og miljø, og holder seg i stor grad stabil over livsløpet.

Det kan godt være du allerede har tatt diverse personlighetstester på nett. La meg da si med en gang at det er mye tull der ute. Mye! Psykologer bruker en rekke gode tester, men eksempelvis Myers-Briggs, som alle og enhver skal ta på nett og dele på Facebook, er pseudovitenskap. Så om du ser Tinder-profiler med personlighetsangivelser av typen «INFP», så bare move right along. Det gir samme mening som å si stjernetegnet sitt.

Noe som derimot er godt undersøkt og gjenstand for mange studier, er den såkalte «Big Five» – godt kjent fra podcasten «Sånn er du». Og heldigvis kan du også ta denne testen på nett – bare trykk her (også lurt for å få mer ut av dette innlegget). Big Five sjekker helt grovt de fem primære dimensjonene man ofte liker å måle i psykologi: grad av ekstraversjon, nevrotisisme, medmenneskelighet, planmessighet og åpenhet. Det finnes også en langt mer detaljert versjon med underkategorier
(kalt NEO-PI) , men den må i så fall administreres av en psykolog og koster gjerne penger.

Så hva har dette her med sex å gjøre, egentlig? Vel, en hel del, viser det seg. Utgangspunktet for det jeg nå sier, er en såkalt meta-studie (altså at man legger sammen mange studier for å få et generelt bilde) hvor totalt antall deltagere var over 400.000. Det innbyr til tillit.

Så til kjernen… her er smørebrødlista over hva personligheten har å si for sex:

  • Ekstraversjon: jo mer utadvendt du er, jo mer seksuelt aktiv er du (kanskje ingen overraskelse – en bit av ekstraversjon er nettopp generell aktivitet). Og da har du også mer risikofylt seksuell atferd (ONS, mindre kondombruk osv) samt færre seksuelle problemer (altså dysfunksjon, som å ikke få orgasme, ikke få ereksjon osv).
  • Nevrotisisme: nevrotisisme er generelt hvor mange negative følelser man har. Noen mennesker har rett og slett mer uro, angst, nervøsitet osv enn andre som del av den naturlige personligheten sin. Og jo mer nevrotisk man er, jo mindre får man ut av sex (nytelse) og man har også flere seksuelle problemer (dysfunksjon).
  • Åpenhet: åpenhet er hvor åpen man generelt er for nye opplevelser og ideer. En kunstner bør eksempelvis gjerne være høy på dette, mens det er kanskje ikke noe du ønsker av regnskapsføreren din. Og jo mer åpen du er, jo mer liberale holdninger har du til sex. Dette kan gjelde alt fra at man synes sex før giftermål er ok til mer eksperimentelle holdninger (leketøy, fantasier, swinging og hva enn). Det er også lenket til grad av homofobi; de mer konservative/mindre åpne er mer homofobe sånn generelt når man måler grupper.
  • Medmenneskelighet og planmessighet: noen er mer opptatt av andre menneskers ve og vel enn andre. Medmenneskelighet går på tillit, altruisme, følsomhet for andre og denslags. Og planmessighet er hvor god du er på orden, klare frister, stå opp i tide og alt det der: å ha ting på plass og gjennomføre etter planen. Om du er lav på disse to faktorene, er sjansen høyere for at du er seksuelt aggressiv (and not in a good way), samt mer utro.

Så om målet er å ha en del sex og kose seg maks med det, er det optimalt med høy ekstraversjon, lav nevrotisisme, høy åpenhet, høy medmenneskelighet og høy planmessighet. Da blir det mer på deg, du får prøvd ut mye gøy og du liker selve akten. Ekstremt forenklet sagt, da…

Husk også, som alltid, at det er grader av alt her. Man er eksempelvis ikke enten introvert eller ekstrovert. Jeg håper du tok den testen jeg lenket til i starten, så du fikk med deg dette poenget og vet hvordan du selv ligger an 🙂

Diskusjon

Når alt dette er sagt, så er det greit å ta med at disse personlighetstrekkene ikke har enorme effekter. I punktlisten over utgjør personligheten 2-4% forskjell. Samtidig bør det også nevnes at når man tar med så utrolig mange folk på tvers av masse studier, så kan det hende at slike effekter blir noe lavere enn virkeligheten. Totalt sett er det greit å tenke at «dette har en del å si, men det er veldig mye annet som spiller inn».

Og som alltid: selv om dette er snakk om personlighet, så kan man jobbe med seg selv for å gjøre mer optimal atferd. Man kan kompensere for høy nevrotisisme ved å bruke avslapningsteknikker for å roe ned. Man kan jobbe med sine holdninger for å være mer åpen og prøve nye ting. Man kan anstrenge seg for snakke mer og dele av seg selv. Og så videre…

Til sist: Big Five på dette nivået er kjempegenerelle greier. Vi snakker om et skikkelig helikopterperspektiv når så mange studier/deltagere er med, og testen er på det øverste nivå uten underkategorier eller nyanser om hva som foregår. Ta dette innlegget som en liten introduksjon. Det kommer mer nyanserte bilder i fremtidige innlegg.

God helg!

Referanser

Allen, M., Walter, E., & Albarracín, Dolores. (2018). Linking Big Five Personality Traits to Sexuality and Sexual Health: A Meta-Analytic Review. Psychological Bulletin, 144(10), 1081-1110.

Terapi: Selvtillit

Jeg kommer nok tidvis til å komme med små innspill av terapeutisk art når det kommer opp et tema der det kan være nyttig å forstå litt mer av «det indre». Og i forrige innlegg dro jeg frem selvtillit som mentalt konstrukt, så da er det sikkert ålreit å si litt mer om akkurat dette.

Selvtillit kan egentlig være så mangt. Man snakker gjerne om mer lokale former, og en mer global selvtillit. De lokale handler om at man kan ha selvtillit knyttet til kontekster og sider av seg selv – som at man er dyktig i en sport/på skolen, eller hvordan man ser ut for den del. Og folk er mer eller mindre opptatt av slike mindre selvtillitsbiter. Noen setter stor verdi ved en perfekt rumpe, andre mener kanskje det er litt viktigere å prestere godt i hockey (eller whatever).

Og så kan vi også se for oss en mer global selvtililt: hvor god/bra du er som helhet. Her finnes det da også de hevder at denne globale greia rett og slett er summen av de lokale selvtillitsbitene du setter høyest. Så om tiden din på hundremeter’n, resultater på eksamen og fin hud er viktig for deg, så er den globale selvtilliten på topp så lenge disse faktorene er på topp.

Akkurat når det gjelder selvtilliten beskrevet i eksperimentet i forrige innlegg, så er det noe litt mer spesifikt: det handler om hvorvidt du tenker at andre liker deg slik at tvetydige signaler fra potensielle partnere ses gjennom brillene «jeg er en likandes person som hen sikkert er hypp på».

Man kan sikkert dele opp dette konstruktet også. Om det er… tja… sixpack og suksess som i ditt hodet gjør andre hypp på deg , så vil antagelsene om egen awesomeness som tiltrekkende individ øke med disse faktorene.

Et åpenbart spørsmål blir jo da hvorfor man føler seg godt likt eller ikke fra start av… Vel,way back in the day kom en luring ved navn Charles Horton Cooley opp med konseptet «looking-glass self» som går ut på at man tolker seg selv gjennom interaksjoner med andre. Så om andre ser på deg og rynker på nesa, har det en litt annen effekt sammenlignet med om de ser på deg meg med smil og et flørtende blikk.

Og dette blir jo da innlært/integrert over tid slik at man sitter med en oppfatning av sin egen attraktivitet – et såkalt selv-skjema (som selvsagt også kan ha mer kompleksitet enn bare «godt og dårlig»). Det er da også jobben med å modifisere dette selv-skjemaet som er viktig om man vil dra igang selvtilliten hva gjelder denne siden av sjekking. For å fortsette med trafikklysmetaforen fra forrige innlegg: du trenger litt trua for å kjøre på gult.

Det fine er at nettopp det å jobbe med oppfatninger av seg selv og verden har vært del av terapeutiske tradisjoner i lang tid, som i eksempelvis kognitiv atferdsterapi. Med terapeutisk skjønn og gjeldende teori om selvtillit i bakhodet, er det nok også en god idé å forankre positive oppfatninger av seg selv til noe mer stabilt enn akkurat sixpack og suksess. Sånn sett var det bevisst dårlige eksempler. Det kan være greit å gjenkjenne fine ting ved seg selv som lar seg bringe inn i alderdommen eller til stunder i livet der ikke alt er på stell – ellers blir det hele litt skjørt.

Referanser

Cooley, Charles H. Human Nature and the Social Order. New York: Scribner’s, 1902. Confer pp. 183–184 for first use of the term «looking glass self».

Cooley, Charles H. On Self and Social Organization. Ed. Schubert Hans-Joachim. Chicago: University of Chicago Press, 1998. ISBN 0-226-11509-7. (pp. 20–22)

Guindon, M. (2010). Self-esteem across the lifespan : Issues and interventions. New York: Routledge.

Selvtillit og tiltrekning

I forrige innlegg var jeg litt anal på at instrumentalitet ikke var det samme som selvtillit. Så da var det sikkert en og annen som lurte på hva selvtillit har å si for tiltrekning. Vel, igjen har vitenskapen innspill (det er fort en gjengangsfaktor her på bloggen). Men jeg skal innrømme det var overraskende vanskelig å finne noe bra på dette temaet. Jeg tar i alle fall utgangspunkt i en studie av Jacobs og kolleger fra 70-tallet som jeg fant etter mye om og men.

Det første jeg bør nevne, er at selvtillit på psykologilingo gjerne er det engelske ordet «self-esteem», som egentlig faller nærmere «selvaktelse» eller «selvfølelse». Det går på hvor bra man synes en selv er sammenlignet med andre – på veldig generelt grunnlag. En av de mest omtalte (og eldste) spørreskjemaene for selvfølelse er laget av en som heter fyr som heter Rosenberg og ser slik ut:

Det finnes utrolig mye forskning og nyansering på dette konseptet, men spørsmålene gir forhåpentligvis en følelse av hva det dreier seg om.

Ok, så hva har dette med selvtillit egentlig å si? Det er faktisk ikke helt intuitivt… Studien i fokus manipulerer først selvtilliten til deltagerne som er med (til sammen 151 menn), og ser så på hvordan de responderer på avvisende, tvetydige og aksepterende tilbakemeldinger fra (fiktive) kvinner. Måten de får pumpet opp og ned selvtilliten på, er at de svarer på en relativt omfattende personlighetstest og får høre at resultatene enten er veldig bra eller dårlige (fra de som driver studien). Kort sagt går de ut av tilbakemeldingen med enten «hey, jeg er ganske awesome» eller «æh, jeg suger nok litt». Og det er bare bløff, selvsagt – om de skal pumpes opp eller ned er bestemt på forhånd.

Det som i praksis da skjer, er at deltagerne er ganske like på det avvisende og aksepterende feedback. Når tilbakemeldingen fra kvinner er tydelig, så er alt liksom ganske greit – lite å lure på, ferdig. Det interessante er derimot i situasjonene der tilbakemeldingen er tvetydig – altså uklart om kvinnen liker mannen eller ikke. I disse situasjonene trumfer de med høy selvtillit: de stiller seg fortsatt positive til disse kvinnene – mens de med lav selvtillit tenker motsatt. Med andre ord: de med høy selvtillit kjører på gult lys såvel som på grønt, mens de med lav stopper på gult. Logisk?

Grafen under er fra artikkelen og viser hvordan det ser ut i praksis.

Diskusjon

Som du kanskje plukker opp, er dette noe ganske annet enn instrumentalitet: dette handler mer om hvordan man tolker verden. Og det har jo selvsagt mye å si. Veldig mange av signalene man får i en sjekkesituasjon er litt vanskelige å helt vite hva betyr. Veldig mye gjøres gjennom små blikk, hint og bevegelser som ikke er det samme som å skrive «ta meg» i panna.

Og om man da tenker at eksempelvis et blikk betyr «hen liker meg» heller enn «hen synes jeg er rar», så har det ganske mye å si for hvilke handlinger som følger – de to perspektivene åpner som regel for to helt motsatte handlingsmønstre. Tolkningen av det uvisse er en big deal.

Vi pleide også å si back in the day i sjekkemiljøet at som regel havner man tvert i en av kategoriene «ja», «nei» eller «kanskje» hos andre mennesker hva gjelder tiltrekning/ligging. Men det er klart at det blir gjerne veldig mange i «kanskje»-kategorien. Folk flest er jo litt sånn «hen virker ålreit, men jeg vet ikke helt ennå». Så om du da prøver deg på alle disse , blir det en helt annen verden enn om du kun går etter de som kaster seg over deg (og å gå for alle de som avviser åpner for en aldri så liten #metoo-kampanje).

Så kort oppsummert: selvtillit har ikke så mye å si om du får et blankt nei eller inviterende ja, men det er veldig mye å hente når du beveger deg i gråsonen – og det er mye som skjer i gråsonen. Det positive er da at selvtillit er et psykologisk fenomen som lar seg i stor grad manipulere (de klarer til og med å gjøre det innenfor rammene av dette eksperimentet). Det finnes, med andre ord, mye håp for den som vil endre seg til det bedre😊

Referanser

Jacobs, L., Berscheid, E., Walster, E., & Lanzetta, John T. (1971). Self-esteem and attraction. Journal of Personality and Social Psychology, 17(1), 84-91.

Rosenberg, M. (1979). Conceiving the Self. New York: Basic Books.

Do or do not…

Litt nerdy å starte innlegget med Yoda-sitat, men dere får bare tåle det. Dagens tema er hvordan et bestemt personlighetstrekk påvirker hvor mange man får ligget med i løpet av livet, og hvor tidlig man begynner. Jeg tar her utgangspunkt i en studie av Bernhard Fink og hans kolleger.

Personlighetstrekket vi skal se på kalles «instrumentalitet» (eng. instrumentality), og har å gjøre med hvor lett man tar avgjørelser og holder seg fokusert i en kompetitiv setting (målfokus). Du kan tenke deg at det er ganske nært det norske ordet gjennomføringsevne: du har relativt kort vei fra å tenke på noe til du klarer å ta en beslutning og handle mot et mål.

For ikke-psykologene der ute: personlighetstrekk tenkes gjerne å være sånn omtrent likt påvirket av gener og miljø. Slike trekk er relativt stabile gjennom livsløpet når man først har blitt voksen og hjernen er ferdig utviklet. Og så er det viktig å huske at slike trekk ligger på en skala – det er ikke at man enten har eller ikke har gjennomføringsevne. Folk befinner seg et sted på et spekter.

Om man skal sette det på spissen, så koker forskningen her litt ned til ordtaket «those who hesitate, masturbate»: de som viser mer av trekket instrumentalitet, har flere partnere i løpet av sin livstid, og starter også sin seksuelle karriere tidligere. Dette er ikke så vanskelig å skjønne ut ifra definisjonen av trekket… om man faktisk handler på tanken om at man er tiltrukket av noen, er det bedre enn å sitte hjemme og drømme om en date eller vente på at høyere makter skal ordne opp. Så om du er av typen som ikke insjer særlig, er det ikke helt optimalt om du vil ha et aktivt sexliv. Man skårer ikke på baller man ikke prøver seg på (no pun intended).

Diskusjon

Denne studien er ikke veldig stor (232 tyskere i alderen 16-63), og generelt er effekten av instrumentalitet bare noen få % – altså forskjellen i antall partnere og alder for debut endrer seg ikke så kjempemye. Men (!) det er et tall her som er spesielt interessant, og det er instrumentalitet hos kvinner relatert til antall partnere gjennom livet. Her er det ca 11% av antall partnere som bestemmes av instrumentalitet, og det er faktisk en hel del. Ikke minst skårer kvinner lavere på dette trekket i utgangspunktet, så det er kanskje «mer å hente», så å si (selv om det er en genetisk komponent, så betyr ikke dette at man ikke kan lære seg atferden eller skru om på egne tankesett mtp å bli mer proaktiv).

Generelt er det også veldig i tråd med egen erfaring: når jeg har jobbet med folk, har mye av kampen stått om å faktisk gå ut og gå til aksjon. Du får liksom aldri vite om det kunne blitt noe med han kjekke eller hun søte om du ikke går bort og prøver deg. Og det har ofte vært mye mer å hente for kvinner her siden vi fortsatt lever i en kultur hvor mye av sjekkeprosessen antas å skulle driftes av mannen som aktiv part. Dette er også i stor grad narrativet som fortsatt kommer frem i majoriteten av filmer, bøker og andre medier. Dette innskrenker jo veldig kvinners valg for det første (de ender med å velge kun fra gjengen som kommer og insjer, altså er det mange potensielt bra de aldri møter), og er ganske kraftløst for det andre (man føler seg ofte ganske tafatt når man ikke går etter det man ønsker).

Derfor pleier jeg også kompromissløst å støtte både venner og venninner hva gjelder å ta mot til seg og i det minste prøve på den/de de har lyst på. Som regel skjer magiske og livlige ting… og det bifaller jeg veldig! Det er jo også en selvfølge rent statistisk at det blir mer om man prøver seg på flere over tid. Duh…

Til sist… husk at dette med instrumentalitet ikke er det samme som selvtillit. Du kan godt holde på å tisse på deg selv og samtidig være en som tar beslutninger og handler med stor innlevelse mot et mål. Ta eksempelvis en som Woody Allen, en selverklært mega-nevrotiker… Han har likevel vært ekstremt produktiv og hatt et rikt, om noe skandaløst og underlig, sexliv.

Så… alt i alt… det kan være lurt å droppe unnskyldningene og heller bare prøve deg litt. Som de sier i Hunger Games: «May the odds be ever in your favour.»

Referanser

Fink, Brewer, Fehl, & Neave. (2007). Instrumentality and lifetime number of sexual partners. Personality and Individual Differences, 43(4), 747-756.

Aktuelt: «Sex & Love Around the World»

Da er det helg hvert øyeblikk, og det er sikkert mange som er happy med det selv om det har vært en skarve tredagers arbeidsuke. Jeg sitter på siste dagen min i Athen, og tenker at det sikkert er mange der ute som lurer på hva de skal binge på Netflix denne helgen.

I den sammenheng vil jeg gjerne legge inn et forslag om å se Christiane Amanpours nye serie «Sex & Love around the world». Jeg skal innrømme at Amanpour selv er ganske stiv i snippen, og jeg er litt overrasket over at hun i det hele tatt valgte å fokusere på dette temaet. Men stedene hun drar til er spennende, og det er også informantene som forteller sine historier.

Dette har ingenting med vitenskap å gjøre, men jeg tenker at denne bloggen også skal være litt til ettertanke rundt hva tiltrekning og intimitet betyr for forskjellige mennesker. I den ånd tenker jeg en slik serie er veldig fin for å se hva som foregår andre steder, og få høre hvordan de tenker rundt det. Man kan være enig og uenig, og kanskje føle noe gnisser litt imot egne forestillinger… men det er jo bare fint. Jeg tenker at det å la forskjellige slike dissonans-opplevelser oppstå, er en fin vei inn til ny forståelse.

Så god helg, og måtte Netflix-gudene være med deg 🙂

36 gode spørsmål for nærhet

Jeg tenker vi starter bloggens reelle innhold med et lite kontroversielt innlegg. Som en kompis av meg ville sagt: dette blir glutenfritt (hei, Kåre!). Lite provoserende, fungerer for begge kjønn, ødelegger ingens selvbilde og er ikke heteronormativt 🙂 Dette blir nok ikke normen her, men det er for tidlig på året til å krangle på nett.

Ok, til saken: det er en psykolog ved navn Arthur Aron som fant ut at man gjennom å stille hverandre 36 spørsmål kunne oppnå en høy grad av nærhet med et annet menneske. Spørsmålene er delt opp i tre bolker av 12 spørsmål, og hver bolk går litt «dypere» enn foregående. Tanken er at man føler en form for kjærlighet for den andre etter å ha gått gjennom hele saken. Det er, med andre ord, antitesen til smalltalk. Og sånn sett tror jeg det er skikkelig sunt for nordmenn som absolutt skal bruke tid på å snakke om været, utbygging av hytta og andre dritspennende temaer (eller i verste fall sender meldinger som ender på kontoen «tindermareritt» på Insta).

Det kan se omtrent slik ut når folk som allerede er par gjør det:

Jeg har også gjort dette selv i forbindelse med blant annet et prosjekt på studiet, og effekten er i praksis at man åpner seg for hverandre på en måte som er ganske uvant for folk flest. Og det er nok en fordel å ha et slikt system om man ikke er veldig vant til å skape dype/åpne samtaler med andre mennesker. Kall det en opptrening i sosial kompetanse og en utforskning av hverandres mer essensielle sider.

Spørsmålene

…så da lurer du vel sikkert på hvordan disse spørsmålene ser ut. Her er listen på engelsk. Det er såpass enkle greier at jeg regner med at du oversetter kjapt i hodet til eget bruk:

Set I

1. Given the choice of anyone in the world, whom would you want as a dinner guest?

2. Would you like to be famous? In what way?

3. Before making a telephone call, do you ever rehearse what you are going to say? Why?

4. What would constitute a “perfect” day for you?

5. When did you last sing to yourself? To someone else?

6. If you were able to live to the age of 90 and retain either the mind or body of a 30-year-old for the last 60 years of your life, which would you want?

7. Do you have a secret hunch about how you will die?

8. Name three things you and your partner appear to have in common.

9. For what in your life do you feel most grateful?

10. If you could change anything about the way you were raised, what would it be?

11. Take four minutes and tell your partner your life story in as much detail as possible.

12. If you could wake up tomorrow having gained any one quality or ability, what would it be?

Set II

13. If a crystal ball could tell you the truth about yourself, your life, the future or anything else, what would you want to know?

14. Is there something that you’ve dreamed of doing for a long time? Why haven’t you done it?

15. What is the greatest accomplishment of your life?

16. What do you value most in a friendship?

17. What is your most treasured memory?

18. What is your most terrible memory?

19. If you knew that in one year you would die suddenly, would you change anything about the way you are now living? Why?

20. What does friendship mean to you?

21. What roles do love and affection play in your life?

22. Alternate sharing something you consider a positive characteristic of your partner. Share a total of five items.

23. How close and warm is your family? Do you feel your childhood was happier than most other people’s?

24. How do you feel about your relationship with your mother?

Set III

25. Make three true “we” statements each. For instance, “We are both in this room feeling … “

26. Complete this sentence: “I wish I had someone with whom I could share …“

27. If you were going to become a close friend with your partner, please share what would be important for him or her to know.

28. Tell your partner what you like about them; be very honest this time, saying things that you might not say to someone you’ve just met.

29. Share with your partner an embarrassing moment in your life.

30. When did you last cry in front of another person? By yourself?

31. Tell your partner something that you like about them already.

32. What, if anything, is too serious to be joked about?

33. If you were to die this evening with no opportunity to communicate with anyone, what would you most regret not having told someone? Why haven’t you told them yet?

34. Your house, containing everything you own, catches fire. After saving your loved ones and pets, you have time to safely make a final dash to save any one item. What would it be? Why?

35. Of all the people in your family, whose death would you find most disturbing? Why?

36. Share a personal problem and ask your partner’s advice on how he or she might handle it. Also, ask your partner to reflect back to you how you seem to be feeling about the problem you have chosen.

Anvendelse og diskusjon

Det viktige å huske først av alt, er at tiltrekning har mange forskjellige fasetter. Det er ikke én enkelt greie, men en kombinasjon av flere psykologiske fenomener. Og akkurat dette beskrevet her har altså primært å gjøre med en følelse av nærhet til et annet menneske. Man blir ikke nødvendigvis spesielt kåt av en slik prosess (kanskje snarere tvert imot for en del – å dele sine sårbarheter er ikke nødvendigvis særlig opphissende). Men for å få en god kontakt, er det veldig bra. Som Aron selv legger vekt på i sin forskning, er det snakk om å føle at en annen er del av ens selv («inclusion of the other in the self»; IOS). Sånn sett er det helt fint å gjøre dette både om man er i et parforhold eller om man er på date. Det som dog er greit å huske på i sistnevnte tilfelle, er at dette her tar skikkelig lang tid. Man kan med fordel velge ut noen få spørsmål til anledningen. Og så må man seff introdusere konseptet for å ikke høres helt merkelig ut (å bare fyre av et spørsmål om hvordan den andre tror hen kommer til å dø… er litt rart uten kontekst).

Så jepp… om du sitter der på en kafé og er lei av å spørre om hva den andre jobber med og annet som ikke akkurat leder noe sted, så er dette et godt og mer vitenskapelig alternativ. Du må selvsagt være villig til å ta dette seriøst og åpne deg selv også, men gitt at du er down med det, er det en mulighet til å skape litt relasjonsmagi.

…og om du er i et forhold og føler det blir litt for mye Netflix, så er dette også et fett alternativ for å få litt kontakt igjen (eller gjerne få vite noe du ikke visste om partneren – det er alltid mer å forstå).

Fett, da var første reelle innlegg i boks 😀

Referanser

Aron, Arthur, Melinat, Edward, Aron, Elaine, & Bator, Renee. (1997). The experimental generation of interpersonal closeness: A procedure and some preliminary findings. Personality and Social Psychology Bulletin, 23(4), 363-377.

Tomlinson, J., & Aron, A. (2013). The path to closeness: A mediational model for overcoming the risks of increasing closeness. Journal of Social and Personal Relationships, 30(6), 805-812.

Nytt år, ny blogg

Da har 2019 offisielt begynt. Folk har sånn omtrent ristet av seg selve nyttårsfeiringen og drar, kanskje fortsatt litt omtåket, på jobb. Selv sitter jeg i en leilighet i øverste etasje i Athen med direkte utsikt til Akropolis. Kaffe og croissant står i vant stil på bordet, Corey Taylor synger i headsettet mitt og jeg påbegynner dette nye prosjektet her.

De som har fulgt meg vet at jeg blogget i flere år før den såkalte «Jakobs Dagbok» ble skrinlagt – sånn omtrent samtidig med at jeg begynte å studere psykologi på UiO. I min tid på studiet har jeg savnet et utløp hvor jeg får være litt mer fri i min tale enn det den akademiske formen (og kulturen på psykologisk institutt) tillater. 

Så hva er dette her? Sleske farger og et litt frekt domenenavn er på plass, og gir et litt… spesielt… inntrykk. Og for all del: det er med overlegg. Jeg trenger det litt selvironiske og humoristiske for å holde ut med prosjekter over tid.

Samtidig er det en sterk seriøs undertone i dette her. Bloggen kommer tross alt til å handle om hva det er som gjør at vi mennesker tiltrekkes av hverandre og velger å være intime. For noen er dette sikkert snakk om en shotrunde på byen etterfulgt av en kort økt man knapt husker. Men om dette hadde vært fasiten, ville ikke historien vært preget av utallige kunstnere som har prøvd å beskrive det hele fra alle mulige sider. Og religioner og maktapparater ville ikke konstant gått etter kontroll av sex for å betvinge befolkningen. Vi ville ikke grått over bøker som beskriver episke romanser, og serien Skam hadde ikke blitt en greie. Kommentarfelter hadde ikke blitt fylt opp av sterke meninger hver gang en parterapeut sier et par vage ord, og folk hadde ikke latt seg provosere når noen utfordrer status quo for hvordan seksualitet, forhold og kjærlighet skal håndteres. 

Sterke følelser er the name of the game i denne bransjen. 

Sånn sett blir dette også spennende. Det er omtrent umulig å si noe som helst i dette feltet uten å skape reaksjon. Men det appellerer også til meg nettopp av den grunn. Det er i det minste ikke kjedelig.

Ok, så hva skal jeg fokusere på her? Vel, ryggraden i bloggen blir nok å legge frem og diskutere/nyansere vitenskapelige studier som sier noe om tiltrekning og seksualitet. Som Neil deGrasse Tysen har sagt: “The good thing about science is that it’s true whether or not you believe in it.” Det er et godt utgangspunkt for å si noe intelligent om temaet. 

Men det blir også tidvis å blande inn litt andre elementer. Jeg har en krets rundt meg med mange av begge kjønn som har, og har lenge hatt, veldig utagerende liv hva gjelder sjekking og seksualitet. Det ville vært synd å ikke gi en stemme til erfaring og «innenfra»-perspektivet. Og av og til ønsker jeg kanskje å snakke mer abstrakt og filosofisk, å dykke inn i noe som er verdt å tenke over selv om det ikke er tung empiri og statistikk i det. Det er lov å bare tenke litt høyt også.

Så ja… hva skal man si? Velkommen til noe nytt og rart og gøy…! Håper du vil kose deg like mye med denne reisen som meg 🙂