Selvtillit og tiltrekning

I forrige innlegg var jeg litt anal på at instrumentalitet ikke var det samme som selvtillit. Så da var det sikkert en og annen som lurte på hva selvtillit har å si for tiltrekning. Vel, igjen har vitenskapen innspill (det er fort en gjengangsfaktor her på bloggen). Men jeg skal innrømme det var overraskende vanskelig å finne noe bra på dette temaet. Jeg tar i alle fall utgangspunkt i en studie av Jacobs og kolleger fra 70-tallet som jeg fant etter mye om og men.

Det første jeg bør nevne, er at selvtillit på psykologilingo gjerne er det engelske ordet «self-esteem», som egentlig faller nærmere «selvaktelse» eller «selvfølelse». Det går på hvor bra man synes en selv er sammenlignet med andre – på veldig generelt grunnlag. En av de mest omtalte (og eldste) spørreskjemaene for selvfølelse er laget av en som heter fyr som heter Rosenberg og ser slik ut:

Det finnes utrolig mye forskning og nyansering på dette konseptet, men spørsmålene gir forhåpentligvis en følelse av hva det dreier seg om.

Ok, så hva har dette med selvtillit egentlig å si? Det er faktisk ikke helt intuitivt… Studien i fokus manipulerer først selvtilliten til deltagerne som er med (til sammen 151 menn), og ser så på hvordan de responderer på avvisende, tvetydige og aksepterende tilbakemeldinger fra (fiktive) kvinner. Måten de får pumpet opp og ned selvtilliten på, er at de svarer på en relativt omfattende personlighetstest og får høre at resultatene enten er veldig bra eller dårlige (fra de som driver studien). Kort sagt går de ut av tilbakemeldingen med enten «hey, jeg er ganske awesome» eller «æh, jeg suger nok litt». Og det er bare bløff, selvsagt – om de skal pumpes opp eller ned er bestemt på forhånd.

Det som i praksis da skjer, er at deltagerne er ganske like på det avvisende og aksepterende feedback. Når tilbakemeldingen fra kvinner er tydelig, så er alt liksom ganske greit – lite å lure på, ferdig. Det interessante er derimot i situasjonene der tilbakemeldingen er tvetydig – altså uklart om kvinnen liker mannen eller ikke. I disse situasjonene trumfer de med høy selvtillit: de stiller seg fortsatt positive til disse kvinnene – mens de med lav selvtillit tenker motsatt. Med andre ord: de med høy selvtillit kjører på gult lys såvel som på grønt, mens de med lav stopper på gult. Logisk?

Grafen under er fra artikkelen og viser hvordan det ser ut i praksis.

Diskusjon

Som du kanskje plukker opp, er dette noe ganske annet enn instrumentalitet: dette handler mer om hvordan man tolker verden. Og det har jo selvsagt mye å si. Veldig mange av signalene man får i en sjekkesituasjon er litt vanskelige å helt vite hva betyr. Veldig mye gjøres gjennom små blikk, hint og bevegelser som ikke er det samme som å skrive «ta meg» i panna.

Og om man da tenker at eksempelvis et blikk betyr «hen liker meg» heller enn «hen synes jeg er rar», så har det ganske mye å si for hvilke handlinger som følger – de to perspektivene åpner som regel for to helt motsatte handlingsmønstre. Tolkningen av det uvisse er en big deal.

Vi pleide også å si back in the day i sjekkemiljøet at som regel havner man tvert i en av kategoriene «ja», «nei» eller «kanskje» hos andre mennesker hva gjelder tiltrekning/ligging. Men det er klart at det blir gjerne veldig mange i «kanskje»-kategorien. Folk flest er jo litt sånn «hen virker ålreit, men jeg vet ikke helt ennå». Så om du da prøver deg på alle disse , blir det en helt annen verden enn om du kun går etter de som kaster seg over deg (og å gå for alle de som avviser åpner for en aldri så liten #metoo-kampanje).

Så kort oppsummert: selvtillit har ikke så mye å si om du får et blankt nei eller inviterende ja, men det er veldig mye å hente når du beveger deg i gråsonen – og det er mye som skjer i gråsonen. Det positive er da at selvtillit er et psykologisk fenomen som lar seg i stor grad manipulere (de klarer til og med å gjøre det innenfor rammene av dette eksperimentet). Det finnes, med andre ord, mye håp for den som vil endre seg til det bedre😊

Referanser

Jacobs, L., Berscheid, E., Walster, E., & Lanzetta, John T. (1971). Self-esteem and attraction. Journal of Personality and Social Psychology, 17(1), 84-91.

Rosenberg, M. (1979). Conceiving the Self. New York: Basic Books.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.