Terapi: Selvtillit

Jeg kommer nok tidvis til å komme med små innspill av terapeutisk art når det kommer opp et tema der det kan være nyttig å forstå litt mer av «det indre». Og i forrige innlegg dro jeg frem selvtillit som mentalt konstrukt, så da er det sikkert ålreit å si litt mer om akkurat dette.

Selvtillit kan egentlig være så mangt. Man snakker gjerne om mer lokale former, og en mer global selvtillit. De lokale handler om at man kan ha selvtillit knyttet til kontekster og sider av seg selv – som at man er dyktig i en sport/på skolen, eller hvordan man ser ut for den del. Og folk er mer eller mindre opptatt av slike mindre selvtillitsbiter. Noen setter stor verdi ved en perfekt rumpe, andre mener kanskje det er litt viktigere å prestere godt i hockey (eller whatever).

Og så kan vi også se for oss en mer global selvtililt: hvor god/bra du er som helhet. Her finnes det da også de hevder at denne globale greia rett og slett er summen av de lokale selvtillitsbitene du setter høyest. Så om tiden din på hundremeter’n, resultater på eksamen og fin hud er viktig for deg, så er den globale selvtilliten på topp så lenge disse faktorene er på topp.

Akkurat når det gjelder selvtilliten beskrevet i eksperimentet i forrige innlegg, så er det noe litt mer spesifikt: det handler om hvorvidt du tenker at andre liker deg slik at tvetydige signaler fra potensielle partnere ses gjennom brillene «jeg er en likandes person som hen sikkert er hypp på».

Man kan sikkert dele opp dette konstruktet også. Om det er… tja… sixpack og suksess som i ditt hodet gjør andre hypp på deg , så vil antagelsene om egen awesomeness som tiltrekkende individ øke med disse faktorene.

Et åpenbart spørsmål blir jo da hvorfor man føler seg godt likt eller ikke fra start av… Vel,way back in the day kom en luring ved navn Charles Horton Cooley opp med konseptet «looking-glass self» som går ut på at man tolker seg selv gjennom interaksjoner med andre. Så om andre ser på deg og rynker på nesa, har det en litt annen effekt sammenlignet med om de ser på deg meg med smil og et flørtende blikk.

Og dette blir jo da innlært/integrert over tid slik at man sitter med en oppfatning av sin egen attraktivitet – et såkalt selv-skjema (som selvsagt også kan ha mer kompleksitet enn bare «godt og dårlig»). Det er da også jobben med å modifisere dette selv-skjemaet som er viktig om man vil dra igang selvtilliten hva gjelder denne siden av sjekking. For å fortsette med trafikklysmetaforen fra forrige innlegg: du trenger litt trua for å kjøre på gult.

Det fine er at nettopp det å jobbe med oppfatninger av seg selv og verden har vært del av terapeutiske tradisjoner i lang tid, som i eksempelvis kognitiv atferdsterapi. Med terapeutisk skjønn og gjeldende teori om selvtillit i bakhodet, er det nok også en god idé å forankre positive oppfatninger av seg selv til noe mer stabilt enn akkurat sixpack og suksess. Sånn sett var det bevisst dårlige eksempler. Det kan være greit å gjenkjenne fine ting ved seg selv som lar seg bringe inn i alderdommen eller til stunder i livet der ikke alt er på stell – ellers blir det hele litt skjørt.

Referanser

Cooley, Charles H. Human Nature and the Social Order. New York: Scribner’s, 1902. Confer pp. 183–184 for first use of the term «looking glass self».

Cooley, Charles H. On Self and Social Organization. Ed. Schubert Hans-Joachim. Chicago: University of Chicago Press, 1998. ISBN 0-226-11509-7. (pp. 20–22)

Guindon, M. (2010). Self-esteem across the lifespan : Issues and interventions. New York: Routledge.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.