«Out of my league»: å date de som ser bedre ut

Det er på en måte bakt ganske grundig inn i språket vårt dette med å bedømme andre og oss selv i sjekkemarkedet. Det kan hende det kommer fra amerikanske filmer hvor det hele tiden nevnes at «(s)he’s a ten» eller «(s)he’s way out my league». Ofte involverer også filmen nettopp en slags moral av typen «den ene var egentlig mye mer attraktiv enn den andre, men de fant til slutt ut at det var det indre som teller» – med kroneksempelet kanskje vist i Shallow Hal.

Men hvordan ligger dette an i det virkelige liv?

Vel, den opprinnelige hypotesen av Walster og kolleger fra 60-tallet heter matching-hypotesen og sier egentlig helt enkelt at vi velger potensielle partnere i vår egen liga for å maksimere sjansene for suksess. Det er liksom lettere for et lag i 3. divisjon å slå et i 3. eller lavere, enn å prøve seg på 1. divisjon (for å dra en vakker sportsmetafor).

Men så har Shaw og kolleger i 2011 gjort noen (dvs fire) studier for å se nærmere på om matching-hypotesen faktisk holder vann så godt som man tror. Så her kommer kort resultatene fra disse:

Studie 1: Her fikk man 182 studenter til å lage egne datingprofiler på nett og så se på potensielle profiler de kunne velge å date. Her skulle de bedømme både hvorvidt de var villige til å kontakte personen, og hvorvidt de forventet at det kom til å gå bra. Kort fortalt ville alle helst ha de mer attraktive profilene, men det var mer sannsynlig at de med høy oppfatning av seg selv faktisk gikk for det. Dette kobles også opp mot at de med positiv oppfatning av egen verdi faktisk regner med at dette kommer til å gå bra – altså forventning om resultat. Så her ser det i utgangspunktet ut til at matching-hypotesen fungerer ganske greit: likt for likt basert på selvoppfatning (selv om det skal sies at de med lav selvverdi ikke var entusiastiske rundt det å gå for noe i egen eller lavere liga). Grafen under viser grovt sett resultatene:

Studie 2:  Her var fokuset utelukkende på utseende (ikke oppfattet selvverd osv som i forrige). Man så på 60 kvinner og 60 menn på et datingnettsted, og fokuserte på hvem de valgte å kontakte av motsatt kjønn, samt hvorvidt de fikk interesse tilbake. Det første som viste seg at alle prøvde seg på de mest attraktive av motsatt kjønn – det var ingen sammenheng mellom eget utseende og utseendet til de de gikk for.

Derimot var det mye større sjanse for å få svar om man så bra ut selv. Eller, kort sagt: alle prøver seg på de peneste av begge kjønn, men de som ser bra ut selv får mye mer sannsynligvis svar. Som vist i grafen under:

Studie 3: Dette var en mye større studie enn de to foregående, med 1635 menn og 1439 kvinner. Vi er fortsatt i nettdatingens verden, og denne studien tok for seg selvverd og utseende som tidligere, men også en variabel de kaller popularitet. Dette er rett og slett hvor mange initierende (første kontakt) meldinger individet får via datingnettstedet. Det blir på en måte et mål for hvor generelt sosialt ettertraktet man er (og kan tenkes å være mer enn bare utseende, altså profiltekster, tilleggsinfo og whatnot).

I denne studien fant man da ut en hel del ting, som listet under:

  • Menn kontakter kvinner mye oftere enn motsatt (duh).
  • Individer med høyere selvverd snakker også mer positivt om den de ønsker å møte (altså mer «jeg vil gjerne ha…, og gleder meg til…» snarere enn «alle menn/kvinner suger, men om jeg må, så…»). Tanken er at man «ser seg selv på andre», og antar man at man selv er bra, så tenker man også slik om andre.
  • Den mer omfattende variabelen «popularitet» har en hel del å si for kvinner når de bedømmer menn. Dette kan ikke påvises å ha noe å si for menn.
  • Kvinner med lavt selvverd var villige til å kontakte mindre tiltalende menn.

Studie 4: Her så man rett og slett på logger fra datingnettstedet og samlet data fra over en million brukere. Fokuset var utelukkende på hvor populær, altså sosialt ettertraktet, man er og hvordan dette påvirker tiltrekning (samme definisjon på popularitet som i forrige studie). Som de sier i studien: «…popularity can be considered a more “complete” measure of social desirability in that it encompasses a person’s physical attractiveness and other aspects of desirability (e.g., having desirable traits) as reflected in their online profiles. «

Argumentet er altså at denne faktoren inkluderer det meste som er viktig i denne konteksten – et slags helhetsbilde (noe man selvsagt kan diskutere).

Det studien totalt sett viser, er at når det gjelder akkurat popularitet, så snakker folk gjerne med de som er i samme liga. De populære snakker med de populære og de upopulære med de upopulære.

Diskusjon

Dette er studier som bygger på hverandre, men som tar for seg en del forskjellige effekter. Det kan være litt rotete å skjønne helhetsbildet, men jeg skal prøve å oppsummere litt.

For det første: en god oppfatning av seg selv (selvverd) gjør at man tør å gå for mer tiltrekkende mennesker. Det viser seg også at dette er viktigere for kvinner, som kan ende med å ta til takke med mindre ettertraktede menn om de tenker dårlig om seg selv (dette gjelder ikke i samme grad menn, av en eller annen grunn). Samtidig er det slik at å gå for de attraktive ikke hjelper så mye om man ikke er attraktiv selv (man får ikke napp).

I tillegg er det veldig dumt å virke bitter og negativ til potensielle partnere (i eksempelvis profiltekst) siden dette er sannsynligvis symptomatisk for nettopp dårlig selvverd. Ikke et signal man vil sende. Samt at bitre Tinder-profiler er smertefulle å lese, sånn uansett.

Hva gjelder popularitet, så snakker man generelt med de i samme popularitets-liga, og at det har mest å si for kvinner. Det positive for menn er da at de kan kompensere litt for manglende utseende med andre faktorer (type «han er ikke den kjekkeste, men han virker utrolig kul!»). Dessverre er det ikke lignende effekter for kvinner når menn bedømmer.

Til slutt: dette er bare en studie innenfor online dating. Den er ganske solid gjennomført, men det er også slik at man på nett visker ut veldig mange faktorer som kan påvirke sjekkeprosessen. Det kommer selvsagt mye mer om dette senere 🙂 Og vi skal selvsagt senere komme til hva dette med å se bra ut egentlig er, for det er ganske komplekst.

Referanser

Shaw Taylor, L., Fiore, A., Mendelsohn, G., & Cheshire, C. (2011). “Out of My League”: A Real-World Test of the Matching Hypothesis. Personality and Social Psychology Bulletin, 37(7), 942-954.

Walster, E., Aronson, V., Abrahams, D., Rottman, L., & Katz, Daniel. (1966). Importance of physical attractiveness in dating behavior. Journal of Personality and Social Psychology, 4(5), 508-516.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.